Prektige Katedraler, med utspring i rikdom og forfall

Prektige Katedraler,

med utspring i rikdom og forfall

Et gammelt ord sier : ” Det skal sterk rygg til for å tåle rikdom og gode dager”.  En påstand det finnes utallige bevis for gjennom hele historien. Den ene generasjonen bygger opp, mens den neste river ned. Like sikkert er det at på et visst punkt vil det bestandig finnes en eller annen som tenker seg om, tar rev i seilene, og som starter en ny oppbygging.  Et slikt mønster danner også bakgrunnen for  middelalderens praktfulle Katedraler.

Guidede turer i Spania vil bestandig omfatte vakre kirker og mektige Katedraler, spanjolenes store stolthet. For oss blir det gjerne i meste laget noen ganger, alle er jo like vakre og like ustyrtelig rike. Vi rister på hodet og tenker på all fattigdommen i samfunnet den gang disse monumentale byggverkene ble reist. Tanken: ”det måtte da ha vært andre og viktigere prosjekt å ta fatt på enn akkurat å  reise disse kostbare Katedralene”, ligger snublende nær.

For meg greide Ken Follet  å ta livet av denne innstillingen med sitt  verk: ”Stormfulle tider”, som handler om byggingen av de første gotiske katedraler. Fattigdom, nød og elendighet var daglig kost mange steder i middelalderen, men om det ryktes at en ny katedral skulle bygges, våknet folk. Han forteller om kampen for å få en slik katedral lagt til akkurat sitt eget sted. Da ville de nemlig være sikret arbeid til flere generasjoner, dessuten ville byggingen  føre til økonomisk framgang og gode dager for alle i vid omkrets rundt byggeplassen. Rene almisser ville aldri kunne gi de samme ringvirkninger. 

Spørsmålet : ”Hvorfor ble egentlig  Katedralene bygd?” blir likevel stående ubesvart. For å finne dette svaret må vi gå  helt tilbake til Frankrike på 800-tallet.

Navnet Katedral kommer fra det latinske ordet cathedra, som betyr stol eller trone. Betegnelsen ble brukt allerede på Karl Den Store`s tid som navn på bispesetene i imperiet hans, der Cathedra var den ærefulle tronen og symbolet på biskopens autoritet. Katedralen var stedet der tronen var plassert og biskopen, godt synlig for alt folket, satt og utøvet sine høytidelige funksjoner som keiserens  øverste leder for kristenheten.

Karl den Store`s død i 814 førte til at hans mektige imperium begynte å rakne. Sønnene  og barnebarna til den avdøde keiser, røk nemlig  i tottene på hverandre. Alle ville være størst, og alle ville regjere over hele Karl Den Store`s rike. Mens de konsentrerte seg om intriger og krigshandlinger fikk folket de skulle regjere over seile sin egen sjø. Byene forfalt, adelen flyttet ut på sine gods, og biskopene fulgte med. Langt fra menigheten for øvrig  kunne  både adel og kirkefedre nyte det gode liv uten å frykte verken sult eller nød, takket være de faste inntektene fra adelens vasaller. Det var ikke lenger bruk for katedraler, verken gamle eller nye.

Livet i klostrene derimot, fortsatte som før med arbeid, bønn og religiøse handlinger. Siden vanlige folk utenfor klostrene den gang levde  i en stadig redsel for sjelens fortapelse, var de nøye med å gi klostrene rike gaver, og mye mer enn de egentlig hadde råd til. For dem var gavene  den eneste garantien de hadde for sjelens frelse, så hvorfor klage?  Resultatet av all denne rikdommen var at munkene slappet av, og tok det ikke lenger så nøye med de moralske kravene til et rent liv

På 900-tallet kom reaksjonen, og i det franske  klosteret Cluny  skjedde det en hel fornyelse av kloster livet. Moralen ble atter tatt på alvor og kulturelle og religiøse gjøremål fikk atter høy prioritet. 

Den religiøse fornyelsen satte også sitt preg på kirkene som ble bygd på denne tiden. De ble reist i en solid og streng stil, praktisk talt fri for alt som hette dekor, kort sagt,  de ble bygd i romansk stil. På folkemunne kalte man gjerne  disse kirkene for ”Guds festninger”.  Fornyelsen som Cluny klosteret sto for, spredte seg og ga også byene et nytt liv. Snart forlot biskopene atter adelens borger og nye romanske  katedraler ble reist. 

På 1100-tallet ble klostrene nok en gang overlesset med rike gaver, og nesten som en naturlov startet et nytt moralsk forfall. Denne gang var det  klosteret i Cister som reagerte. Arkitektene til de nye kirkebyggene var merkelig nok  munkene selv.  På denne tiden var de utvilsomt de mest opplyste, praktiske  og dyktige blant legfolk  når det var snakk om bygging, selv om de også måtte ty til eksperter når problemene meldte seg. Munkene i Cister klosteret ønsket ikke lenger å bygge disse massive og mørke kirkene , de hadde mer sans for kirker med mest mulig lys. De ville bygge med så store vinduer som mulig, slik at solstrålene kunne kaste sitt lys inn hele dagen. Tanken var god, men lett  var det ikke å bygge med så store vinduer som de drømte om. Veggene ble for svake, og de risikerte hele tiden å styrte sammen. Skulle veggene bygges  sterke nok , ville de bli altfor tykke og lite elegante. De var klar over problemene, men nølte  ikke med å prøve seg fram. Det ble bygging, ulykker, og på`n igjen. De ga seg ikke, prøvde og feilet, tenkte og spekulerte, inntil en eller annen kom på den geniale ide å forsterke veggene med de såkalte  strebe buer. Dermed fikk de det til, og katedraler ingen hadde sett maken til tok form. Iveren etter å sette i gang med nye bygg over hele landet var nesten til å ta og føle på.

Lang tid tok det å reise disse katedralene, men praktfulle ble de og sto gjorde de. Den Gotiske æra hadde begynt.