Nye borgere i en vanlig familie ...

Nye borgere i en vanlig familie på 1500-tallet.

Det å motta en ny verdensborger var stor stas for 500 år siden også, selv om mye av bakgrunnen for gleden var langt annerledes enn i våre dager. 

Den store barnedødeligheten hadde utvilsomt mye å si for gleden over en liten sønn eller datter. Et sosialt støtteapparat eksisterte ikke, så foreldrene måtte simpelthen sørge for mange unger slik at de kunne være trygge på nødvendig hjelp og omsorg den dagen alderen krevde sitt. Dessuten trengte de arbeidshjelp siden storparten av folket livnærte seg av landbruket. Gutter var selvfølgelig aller mest velkomne, (noe som , merkelig nok, til en viss grad henger igjen i våre dager også). Hadde de allerede en bra ungeflokk med flere gutter, ja da ble nok enhver liten baby hilst velkommen.

I dag er man opptatt av at barn skal få være barn lengst mulig, men slik var det ikke for 500 år siden, og i alle fall ikke innen landbruket. Ungene ble ganske tidlig, ofte før de var fylt 6 år, regnet for familiens gratis arbeidshjelp. 

Guttene ble satt til å gjete dyrene, mens jentene startet sin opplæring til gode husmødre fra de var knøtt små. Selv om ingen unge var sikret hva vi regner for vanlig skolegang, kunne ikke engang guttene regne med noen utdannelse ut over 9 års alderen. Familien hadde simpelthen ikke råd til å ha ungene på skolen, de trengte dem som arbeids hjelp. For jentene var sjansen for noen undervisning praktisk talt lik null. De skulle jo læres opp til husmødre i sin tid, noe som innebar opplæring i koking, husarbeid, spinning, veving og søm, vasking og reparering av klær, etc. etc. 

Skulle de rekke å lære alt dette måtte de bare starte tidlig, dessuten ville de jo aldri få bruk for noe sånt som lesing eller regning, så hvorfor kaste vekk tida på å lære sånt, da? Var det rart om prosenten av analfabeter var skremmende høy?

Mange unger var enhver families drøm, men noe som forundrer de fleste som leser statistikken over tidens barnefødsler, var at fødslene kom til bestemte tider på året, og med lange perioder uten en eneste fødsel. 

Denne merkverdigheten gjaldt hele samfunnet, bortsett fra de kongelige og høyadelen. Som alt annet her i verden hadde også dette sin(e) årsak(er). Religionen sto sterkt og presten var en maktfaktor man tok alvorlig. Ingen våget å opponere mot prestenes moralske krav, og når de hevdet at i følge Guds ord måtte det praktiseres full avholdenhet både i adventstiden før jul og i fastetiden før påske, ja, så bøyde man seg for det. Prestene var de ubestridte voktere av moralen - og de kunne regne - så det nyttet ikke å lure seg til en kosestund på kammerset sånn innimellom. På landsbygda var det også andre ting man måtte ta hensyn til, og som influerte på fødsels datoene.  

I mai og juni var det rikelig tilgang på billig korn, og folk kunne ta det litt mer med ro. Resultatet ble gjerne en babyboom 9 måneder senere, altså i januar, februar og mars. Derimot var det veldig få fødsler i tiden fra april til august, siden de 9 måneder tidligere hadde mer enn nok å gjøre med innhøstingen av druer og korn. 

Det var bare de kongelige og adelen som aldri trengte å ta slike hensyn. De hadde jo sine faste inntekter fra landarbeiderne og leilendingene uansett hvordan høsten ble, og det til og med skattefritt.