Muhammad ibn Abi Amir alias Almanzor, "Den seier rike"

Muhammad ibn Abi Amir alias Almanzor, "Den seier rike".

Denne utrolige mannen ble født i 938 på en ganske alminnelig gård nær Malaga. Han hadde store drømmer og vyer om en gang å styre hele califatet Al-Andalus som en eneveldig hersker. Mot alle odds greide han å nå sine drømmers mål.

Bare ti år tidligere hadde det skjedd store ting i al-Andalus, Abd al-Rahman III hadde i 929 erklært emiratet for et nytt kalifat med seg selv som kalif.  Dette var en handling  så revolusjonerende at hele landets liv og politikk ble totalt endret. 

Selv om Almanzor fremdeles står som en mann med en eventyrlig karriere, er det mange ting som kaster skygge over hans storhet, slik det gjerne blir med store menn når ettertiden begynner å granske deres liv og gjerninger.

Nå hadde onkelen hans en meget god stilling i Cordoba, og Ibn Abi Amir flyttet etter, i håp om å komme seg fram i verden. Jo nærmere han kunne komme maktens sentrum, jo større sjanser ville han ha, mente han. . Den som husker historien om Godoy som sikret sin fremtid via dronningens seng, vil nok dra kjensel på Almanzors historie.

Han gjorde nemlig sine hoser grønne for kalifens baskiske hustru, Subh,  men om hun ble hans elskerinne før kalifen selv døde, er noe usikkert, men hun ble det i alle fall senere. Dette forholdet åpnet snart den første døren inn i palasset for ham, idet al-Hakam II satte ham til å administrere sønnenes eiendommer. Han hadde fått foten innenfor i palassets byråkrati, bare 29år gammel, noe som den gang ble regnet for totalt umulig for en som ikke tilhørte omeyadenes slekt. Gode bekjentskaper var ikke å forakte den gangen heller. Ibn Abi Amir ble til og med satt til verge for sønnen Abd al-Rahman , (altså sønnesønnen til den store  Abd al-Rahman III). Med en så viktig stilling hadde han store muligheter for videre forfremmelse, og han trengte heller ikke å vente lenge.

Bare seks måneder senere ble han satt til å styre myntverket i Cordoba. Nå fulgte forfremmelsene i rask rekkefølge, ikke alene på grunn av hans kjærlighetsaffære, men ganske enkelt fordi han var både dyktig og smart og spilte sine kort med omtanke, hele tiden uten å tape målet av syne: ”det absolutte herredømme over det muslimske al-Andalus”. 

Hos onkelen hadde han studert jus, lov og rett og vist usedvanlige evner, noe som kom ham til nytte nå. Kalifen, al Hakam II, utnevnte ham nemlig til øverste Cadi i de to rikeste provinsene i al-Andalus, Niebla og Sevilla. (En cadi styrer sivildomstolen). Som vanlig gjorde han en fremragende jobb, noe som virkelig  ble lagt merke til. 

Ryktene om hans fantastiske egenskaper begynte å spre seg, i en underlig blanding av legender og virkelighet. I tillegg til alt annet ble han sagt å være den perfekte elsker, og at han tilfredsstilte alle haremets ønsker, til og med uten at kalifen al-Hakam fant det nødvendig å protestere.

Som sjef for myntverket ble fristelsen en dag litt for stor for Almanzor og han begikk et større underslag, som ganske snart ble dekket av en god venn. Merkelig nok sto han likevel sterkere enn noen gang, og da det brøt ut opprør mot kalifen, ble han sendt av gårde for å ordne opp, og ordne opp gjorde han. Ikke bare kunne han etterpå vandre ut og inn blant soldatene,  men han ble også satt til å lede leiehæren i Magreb.

Da al-Hakam døde i 976 var hans ene sønn død og den andre bare 11 år gammel.

Denne guttungen var naturlig nok ikke moden for stillingen som kalif og mektige slektninger samlet seg til opprør mot arvingen og for al-Mugira, bror til den avdøde al-Hakam. Situasjonen var ustabil og farlig, selve kalifatets skjebne ble avgjort i løpet av de følgende dagene. Almanzor og visiren al-Mushafi  greide i fellesskap  å redde kalifatet, og Almanzor gikk til og med så langt at han drepte tronpretendenten, al-Mugira, med egne hender. Dermed hadde ikke opprørerne mer å kjempe for.  Enden på visen ble at al-Mushafi overtok som første-minister og Almanzor fikk tittelen som visir. Så lenge arvingen selv var mindreårig ble det disse to som fikk all makt i kalifatet. 

Da al-Hakam døde hadde de kristne i nord fattet nytt håp om framgang mot muslimene, et håp som Almanzor tok knekken på ganske fort. De kristne i nord måtte stoppes, og Almanzor fikk atter i oppgave å ordne opp, noe han også gjorde ganske ettertrykkelig. Egentlig var det nå han fikk tilnavnet Almanzor, den seierrike, og legendene om ham fikk ny næring. Han avanserte til øverste sjef for hovedstadens hær, noe kompanjongen, førsteminister al-Mushafi, følte som en urettferdighet og at han ble stilt helt i skyggen av Almanzor.

Almanzor selv var enda ikke fornøyd, ville han være enehersker over kalifatet, måtte  al-Mushafi ryddes  av veien. Han måtte imidlertid bruke hodet og trå mer varsomt, om han ikke skulle miste alt han allerede hadde oppnådd. Saken var den at al-Mushafi hadde kastet sine øyne på general Galibs vakre og gifteferdig datter. Generalen hadde gitt sitt "Ja" og bryllupet var bestemt. Likevel greide Almanzor, ved hjelp av all sin kløkt, å få generalen over på sin side, og Galib annulerte  det fastsatte bryllupet med al-Mushafi.  Isteden anerkjente han  Almanzor som svigersønn.

Det nye bryllupet ble feiret året etter i 978, og Al-Mushafis endelige fall lot ikke vente på seg. Allerede i mars samme år ble han fengslet, og fem år senere døde han, glemt og ensom.

Ibn Abi Amir hadde nådd sine lengslers mål, han satt tilslutt med diktatorisk makt over hele al-Andalus.  Å omstyrte kalifatet våget han ikke likevel, selv om den egentlige kalifen al-Hixam var for svak og gladelig overlot all makt til den legendariske Almanzor.