Mer Tarbenas historie ... Del 2

Mer om Tarbenas Historie

Del 2.

Presten i Tarbena hadde gitt opp, og flyktet til Sverige. Folk i puebloen begynte å forstå at de kanskje ville være bedre tjent med en kirke bygd ved foten av fjellet i stedet for helt oppe på toppen. Som så ofte før, det ble med ønsket og praten uten at noe ble gjort, og årene gikk.

På slutten av 1400 tallet kom påbudet: " Alle muslimer som fortsatt ville bo i landet skulle la seg døpe, hvis ikke var det kort prosess og ut av Spania". Dette kom som et sjokk på muslimene, og i fullt sinne dro store skarer lenger opp i fjellet i håp om at ting skulle roe seg. 

Bare noen få i Tarbena valget å bli, og lot seg døpe. De som rømte opp i fjellene, både fra Tarbena og andre steder, var så forbitret over påbudet at de ødela alle de borger de kom over. "Neimen om de kristne skulle få noen glede av deres borger!" tenkte de. Det samme gjaldt kirkene de greide å ødelegge som uttrykk for sitt sinne. Uroen varte lenge og med mange leie sammenstør mellom kristne og muslimer, før det omsider roet seg igjen, og muslimene bøyde seg for kravet om dåp. 

Etter noen år begynte inkvisisjonen å bli mer og mer nærgående, de trodde ikke helt på muslimenes omvendelse. Moriskene, som de ble kalt, dyrket sikkert sin gamle tro i det skjulte, mente de. De ny-kristne som følte mistanken mot seg, gjorde derfor alt de kunne for å bevise sin omvendelse. De deltok ikke bare  i alle kristne aktiviteter, men bestemte seg til og med for å bygge en ny kirke ved foten av fjellet, slik de visste at de kristne gjerne ville ha det. 

Tro det eller ei, men moriskene i Tarbena presterte virkelig å bygge denne kirken, og det 100% med egne midler og egen innsats! De kristne, som i årevis hadde pratet om en slik kirke, løftet ikke en finger for å hjelpe til, hverken økonomisk eller praktisk. En lite ærefull oppførsel!

Uansett hva moriskene gjorde, ble de mistenkeliggjort, og ryktene begynte å versere, mye rett og slett grunnet misunnelse. De var arbeidsomme, nøysomme og greide å legge seg opp penger selv om deres jord var blant den elendigste i hele Tarbena. Sånt var rett ut utålelig, de sto sikkert i kontakt med både pirater og fiendtlige stater, ble det sagt. Kravet til kongen om å gripe inn for å bli kvitt de hatede moriskene ble bare mer og mer påtrengende. 

Kong Filip II ville nok gjerne ha gjort noe, men han var så til de grader nedyltet i arbeid (han ville jo gjøre alt selv og greide aldri å delegere noe som helst). Først under arvtakeren ,sønnen Filip III, begynte ting å skje. Han, eller rettere sagt hans førsteminister hertugen av Lerma, forberedte en storstilt deportasjon av samtlige morisker med muslimske forfedre. Alle forberedelser foregikk i største hemmelighet, slik at den dag utvidelsen ble kunngjort, kom det som et fullstendig uventet sjokk på alle. 

Året var 1609, og forårsaket en tragedie uten sidestykke, først og fremst for moriskene som så på Spania som sitt moderland, og for de kristne som mistet mye av sin beste arbeidskraft i jordbruket. For moriskene ble det en menneskelig tragedie, for de kristne en økonomisk tragedie. Ikke minst for vesle Tarbena som ble etterlatt omtrent folketomt, og med en adel som ikke lenger  så sin arme råd for å få arbeidet jorda si, eller få unna innhøstingen. Å ta et tak selv, var jo fullstendig utenkelig.

Hvordan de taklet dette problemet får vi se nærmere på i neste uke.