Maestrazgo, en gang et kjent og viktig område i Aragon

Maestrazgo, en gang et kjent og viktig område i Aragon.

Geologisk sett et gammelt og spennende område, mens stedets historiske rolle er mer eller mindre  glemt. Kanskje ikke så rart siden de kristne under gjenerobringen sørget for å slette  alle spor etter tidligere innbyggere. For at de var her i tur og orden både grekere, kartagere, romere, vestgotere og arabere trenger vi ikke å tvile på. Ikke engang romernes bad, idrettsarenaer eller teatre fikk stå i fred. Under gjenerobringen tidlig på 1200 tallet ble også muslimene trengt ut av området, nye grenselinjer ble trukket og borger bygd for å hindre dem i å komme tilbake. Selv om dette var helt vanlig de fleste andre steder, prøvde muslimene aldri å ta tilbake  Maestrazgo. Derfor var det ikke fiender som var det store problemet for innbyggerne, men rett og slett avfolkningen

Noe måtte gjøres, og det ble utformet rimelige vilkår for alle som valgte å bosette seg i området. De skulle få lavere skatter enn ellers i Aragon, og de ble lovet full tilgivelse for mulige lovbrudd de hadde begått tidligere. Tempelridderne, som fikk ansvaret for styret, anla tre sterke sentre, nemlig Cantavieja i sør, Castellote i nord og Aliaga i vest. Noe senere gikk ansvaret over til en annen militær orden som styrte helt fram til 1800-tallet.

Jorda ble delt likt mellom alle nybyggerne uten å skille mellom riddere og bønder. De lå for langt unna store byer og travle handelsveier til å ta slike hensyn, og i fellesskap gikk de i gang med å skape seg et livsgrunnlag bygget på jordbruk og sauehold. Hovedvekten ble lagt på ull-produksjonen som nøt godt av Mestaen (retten til å drive sauene til bedre beitemarker om vinteren). 

På 1300-tallet var ullen fra Maestrazgo viden om berømt for sin gode kvalitet som gjorde den etterspurt i både inn - og utland. Takket være ullen og hjemmeindustrien med vevde tekstiler for salg, begynte det for alvor å bli fart på økonomien. En av de små puebloene ble til og med et merkantilt senter på 1600 tallet.

I takt med inntektene ble det bygd større hus, palasser og kirker. Økonomien så ut til å være sikret for all fremtid, men så vel var det nok ikke. På 1700 tallet fikk nemlig industrialiseringen vind i seilene, og tekstilene de var så stolte av ble utkonkurrert av billigere fabrikkproduserte stoffer. Som om dette ikke var ille nok, stoppet staten all støtte til Maestrazgos hjemmeindustri og lot innbyggerne "seile sin egen sjø" som best de kunne. 

Saueholdet gikk ned og nå  ble det jordbruket som skulle redde dem. Dermed ble det en farlig utpining av jorden. Veien fra rikdom til fattigdom var neimen ikke lang. "En ulykke kommer sjelden alene" sier et gammelt ord, noe Maestrazgo også fikk erfare.

Under krigene som fulgte kom nemlig dette området til å ligge i første rekke. Under uavhengighetskrigen først på 1800 tallet okkuperte de franske soldatene alle store steder og viktige veier i Aragon. Selv om Maestrazgo bare var et utkantstrøk som kong Josefs administrasjon ikke tok noe hensyn til, måtte de fint tåle de franske soldatenes gjennommarsj, soldater som krevde både mat og husly og ellers oppførte seg som om de eide hele området. De holdt det gående like til de ble drevet ut i 1814 og kong Ferdinand VII vendte tilbake. 

Bedre ble det ikke da denne kongen døde i 1833 og Carlist krigene brøt ut. Bror til Ferdinand, Carlos, tålte nemlig ikke at vesle Isabella ble kåret til tronfølger, han ville selv være den nye kongen! Av en eller annen grunn hadde Don Carlos og hans soldater lagt sin elsk på Maestrazgo og brukte det som sitt hovedkvarter. Generalen Ramon Cabrera startet med å velge Cantavieja til sitt hovedkvarter, og litt etter litt fikk han makten over alle områdets puebloer der han bygde murer og festninger. Alle disse små puebloene spilte faktisk en meget viktig rolle helt fram til 1840 da de måtte gi tapt for den liberale offensiven.

All denne krigingen gikk selvsagt ille ut over befolkningen, noe som gjorde det umulig for dem å modernisere og pusse opp de små puebloene sine. Ikke rart om de ble stående på stedet hvil akkurat slik de var helt fra Middelalderen og fram til våre dager. Vesle Mirambel var den puebloen som sjarmerte oss mest av alle vi så. Det første som slo oss var at det ikke fantes en eneste elektrisk ledning i byen, og heller ikke noen TV antenner. Alle slike moderne ting var fjernet for at de skulle komme på Unescos liste over Verdensarven.