Litt fra livet i middelalderen ...

Litt fra livet i middelalderen, fra år 1000 - 1200

Gjenerobringen hadde fått vind i seilene, og det var i sannhet usikre tider. Om de kristne hadde tatt et område, varte det aldri lenge før araberne kom tilbake for å ta igjen det tapte. I håp om trygghet og hjelp strømmet nå bønder og småfolk til adelsmennenes store gods. Adelen trengte mange arbeidsfolk og inngikk en grei overenskomst med alle som søkte etter trygghet. Nykommerne lovte å arbeide på godset og betale en rimelig skatt til Herren, mens han på sin side sørget for beskyttelse og nødvendig justis. 

Over tid utartet denne ordningen og landarbeiderne ble skammelig  utnyttet samtidig som de ble fastere og fastere knyttet til godset.

Gjenerobringen fikk fart, og stadig større områder på Mesetaen ble tatt av de kristne. Disse områdene trengte imidlertid mange nybyggere  til verge om araberne skulle  komme tilbake. Enhver som sa seg villig til å slå seg ned på nyvunnet land, og beskytte området, ble derfor lokket med all verdens fordeler, med frihet fra godseierne, skatte fritak, hest og utstyr sammen med den nye tittelen "Caballeros Villanos", (altså en form for lavere riddere). Dermed gikk strømmen av arbeidere fra adelens gods til områdene langs grensen mot arabernes domene. 

Adelen, på sin side,  samlet seg store rikdommer, først og fremst pga alle krigene de førte, og også gjennom handelsvirksomheten. Jo rikere de ble, jo større ble kravene til all verdens luksusvarer. Den ene prøvde å overgå den andre i luksus og eleganse, noe som  simpelthen førte til en hemningsløs konkurranse og til mange familiers ruin. Til slutt ble det så ille at de kongelige måtte gripe inn med maksimalpriser, faste lønninger og innføring av luksus skatt. Det ble også innført regler og begrensninger som gikk på hva hver og en kunne kle seg med eller bruke i henhold til sin sosiale stilling i samfunnet. Reglene var ganske bastante. Kun de som befant seg øverst på den sosiale skala kunne f.eks tillate seg å bruke hvitt skinn, røde knebukser, gullsko, og  hatter med silkeslør, for ikke å snakke om ride utstyr dekorert med gull og sølv. For kirkens menn var det derimot forbudt å kle seg i både rødt, grønt og rosa, mens de lavere klasser i samfunnet pent fikk holde seg til svart og ikke noe annet. 

Det var imidlertid en klasse som irriterte noe grenseløst, nemlig konkubinene og andre løse fugler. Adelsdamene likte selvsagt å pynte seg og riktig så stille sin rikdom til skue, men det gjorde så menn også de usedelige som til og med overstrålte de ærbare gifte kvinnene med alle sine smykker og kostbare gevanter. Resultatet ble at det ærverdige Cortes meget høytidelig vedtok at alle disse ”løse fugler” skulle bære et to centimeter bredt farget bånd over alle slør og annen hodepynt slik at ingen lenger skulle være i tvil om hva slags kvinner de var.

De gifte adelskvinnene var alltid meget ærbart kledd og så ut som dyden selv, i alle fall så lenge  munnen var lukket. For det første hadde de en sørgelig tanngard full av råtne tenner og vond lukt,  for det annet førte de et språk som ikke var sant. De kunne banne og sverge verre enn noen soldat, og de fortalte groviser som kunne gjøre en sjømann  flau.