Legenden om Kartago.

Legenden om Kartago

Ikke tvil om at fønikerne hadde "guts", det skjønner vi når vi leser om hvordan de i håpløse situasjoner bestandig fant en utvei. Tenk bare på problemene de fikk etter å ha forlatt sitt bosted langt sør i Jemen. De startet med å slå seg ned i Midtøsten, men ikke ville Hetittene i nord ha dem der, og ikke ville egypterne i syd ha dem der. Asyrerne i øst var heller ikke begeistret for sine nye naboer, og forlangte høye skatter for ikke å angripe dem. Kort sagt, nykomlingene ble drevet sammen fra alle kanter og disse som bestandig hadde livnært seg som bønder, måtte nå se til å bli sjøfolk og fiskere for å få være i fred.

De ikke bare greide omstillingen, men de ble etter hvert tidens dyktigste sjøfolk, som til og med skulle bli historiens første menn som fant veien rundt sør spissen av Afrika, 600 år f.Kr., og 2000 år før Vasco da Gama gjentok reisen, rett nok motsatt vei, men likevel---! Handelsfolk hadde de aldri vært, men også denne geskjeften tok de opp  og gjorde det med  glans. I ettertid er det faktisk denne handelsvirksomhet de er blitt mest kjent for. På sine handelsreiser rundt i Middelhavet, grunnla de også en rekke handelssteder som trygget og lettet handelsreisene deres.

Har dere forresten hørt om hvordan de fikk fotfeste i Kartago? I følge legenden skjedde det omtrent slik:

En vakker fønikisk prinsesse var blitt lovet bort til sin gamle, motbydelige onkel meget mot sin vilje. Hun gråt og bar seg for å slippe unna, men ingen ting hjalp. Faren holdt på sitt, datteren skulle gifte seg med den han hadde bestemt, dermed basta.

I desperat fortvilelse allierte hun seg med de beste og mest trofaste sjøfolk og krigere i landet, og sammen med dem stakk hun til sjøs i nattens  mulm og mørke. Følget kom seg vel av gårde og seilte stadig lenger vestover, inntil de landet på Afrikas nordkyst et sted.

Straks kom den innfødte høvdingen og spurte bryskt hva de hadde der å gjøre. Prinsessen  ba da så pent hun kunne om ikke følget kunne få lov  å slå seg til der på stranda. Høvdingen fikk et lurt glimt i øyet og svarte at det kunne de saktens, " men bare på et område som kunne omfattes av en oksehud". Dermed gikk han sin vei, mens prinsessen takket pent for hans gjestfrihet.

 Ikke før var høvdingen ute av syne før hun satte folkene sine i gang med å klippe opp en stor oksehud i lange, nesten trådtynne remser, som ble lagt rundt leiren deres.

Da høvdingen kom tilbake neste morgen, fant han til sin store overraskelse at hele leiren og mer til lå godt innenfor oksehuden.

Vel - et ord var et ord - og med et smil godtok han den smarte løsningen. På dette stedet vokste så byen Kartago fram.

Ikke tvil om at denne prinsessen var en ekte føniker.