Kvinnesyn gjennom tidene ...

Kvinnesyn gjennom tidene

Det er rart med det, men det virker som om kvinnen har vært litt av et problem for mannfolkene til alle tider. De har liksom aldri skjønt seg på oss. Vi kan jo bare tenke på den alvorlige diskusjonen de gamle grekere hadde mange 100 år f.Kr.. Det de spekulerte på var hvor vidt kvinnen kunne regnes for et virkelig menneske eller ei. Hun var jo så annerledes, og kunne vel egentlig ikke tas helt alvorlig ... ?

På denne bakgrunn var det kanskje ikke så rart at folk ble mektig forbauset da Jesus tok kvinnen på alvor. Han brukte henne til og med som leder for mindre grupper, og han tok til og med de falne kvinnene i forsvar. Noe så uhørt! Til alt overmål var det også en kvinne som fikk æren av å være den første som så Jesus etter oppstandelsen. Et slikt kvinnesyn ble selvfølgelig revidert under det første Kirkemøte i Nikea (år 325), der alle slike forkastelige betraktninger om kvinnen ble strøket av den mannsterke forsamlingen. 

En ting syntes å være klinkende klart, kvinnens viktigste oppgave i livet, var å sørge for slektens fortsettelse. I tillegg eksisterte hun utelukkende for å behage og hjelpe mannen, som å ta seg av slike "enkle" ting som å sørge for familiens ve og vel, altså mat, klær, vask, barnestell etc. etc.. 

I gamle Egypt var det helt vanlig å la jentene lære musikk, dans og konversasjon, ikke for hennes egen del, men for riktig å kunne behage de mannlige gjestene ved festlige anledninger. Alt dette var jo ikke så mye forlangt når man tenker på at mannen var den som måtte ta alle avgjørelser for henne, forsørge henne og se til at hun ble godt gift.  Helt opp til vår tid har nok dette vært den vanlige tankegangen. Noen endring kom vel ikke før kvinnene begynte å protestere mot tingenes tilstand, og vi fikk det vi kaller feminisme på slutten av 1800 tallet.

Men stopp litt nå, ble det aldri fremmet noen slike tanker i løpet av de 2000 år som gikk etter Kristi fødsel? Merkelig nok gjorde det faktisk det, og det fra en kant vi neppe ville ha ventet. 

Den gang almohadene terroriserte folk her i Spania, og  både almoravider, kristne og jøder ble trakassert på det forferdeligste, vokste det opp to meget spesielle menn. Den ene var en dyktig og vel ansett jødisk lege og filosof, nemlig Maimonides (1135-1204), som blant annet også talte kvinnens sak. Som jøde var han av dem som ikke ble tålt, og til slutt måtte han  flykte til Egypt med hele sin familie.

Den andre var en muslimsk filosof, Averoes (1126-1198), som gikk ganske langt i sitt syn på kvinnen. Han presterte å rette følgende salve mot den vanlige muslimske oppfatningen av kvinnen: 

"Dersom mann og kvinne tilhører den samme menneskelige slekt, bør de også få den samme sosiale behandling i samfunnet. Dette betyr at kvinner må kunne gjøre det samme som menn, nemlig å realisere sine evner på like fot. I vårt samfunn derimot, kjenner vi ikke kvinnens muligheter fordi vi utelukkende ser på hennes evne til å få barn!"

Averoes var både lege, jurist og filosof, og regnes for en av de største filosofer på den tiden. Utrolig nok kom han aldri i konflikt med almohadene, tvert imot, i 1182 fikk han en fremtredende stilling hos kalifen i Marrakech.

Bortsett fra disse to fremsynte menns syn på kvinnen, rådet nok den gjengse oppfatning at kvinnens plass i samfunnet, og spesielt i familien, var underlagt mannen. Han var familiens "eneveldige konge" som ikke minst kvinnen måtte bøye seg for i ett og alt.

Selv om vi i vår kultur har kommet ganske langt i riktig retning, er det dessverre mange steder i verden der det gamle synet på kvinnens plass fremdeles er enerådende. 

"Gudenes møller maler langsomt", som man sa i gamle dager.