Kongemord
Av Solfried Gjelsten.
Kongemord:
En utrivelig skikk i middelalderen.
Kampen om rikdom og makt tror jeg har eksistert, og knyttet til misunnelse, så lenge menneskene har levd i et regulert samfunn. Verre enn noen sinne florerte denne skikken under vestgoterne i tiden fra 400-tallet til araberne kom i 711. Årsaken var ganske enkelt den at kongedømmet ikke var arvelig, men at den nye konge skulle velges mellom kongens sønn og rikets adelsmenn. Var det rart om dette førte til utallige, og blodige, arvestridigheter?
Denne ”skikken” med å myrde kongen for selv å slippe til, var så utbredt at spanske jurister i middelalderen tok saken opp for å se om dette virkelig var en akseptert måte for å oppnå et regjerings skifte på.
De gikk tilbake til 200-tallet e.Kr. og fant at de den gang mente at et angrep på kongen simpelthen var "en kriminell majestetsfornærmelse", siden kongen fremsto som en hellig mann kun ansvarlig overfor Gud selv.
Et kongemord ble derfor regnet som noe mye verre enn bare en enkel, fysisk eliminasjon av en politisk person, og straffen ble deretter.
Etter alle kongemordene under vestgoterne ble det mer og mer vanlig at folk i Vesten vendte tilbake til det gamle synet på kongen som en hellig mann. "Kongeverdigheten var et embete gitt av Gud selv, og nåde den som våget å krumme et hår på kongens hode".
Det var bare det, at kongen aldeles ikke handlet som en gudbenådet og hellig mann bestandig. Kong Pedro ” Den grusomme”, for eksempel, var så visst ikke den eneste. Jo flere tyranniske tendenser en konge la for dagen, jo blekere ble glorien rundt hans ”hellige” hode.
Opptrådte kongen som en hjerterå despot som utbyttet folket, tenkte man ikke lenger på et kongemord som et helligbrøde. Spørsmålet var bare: ”hvem hadde egentlig rett til å fordømme kongen”? Var det alle og enhver som ikke var enig i styresettet, eller var det i første rekke adel og regjering som hadde rett til å avgjøre kongens skjebne?
Ingen følte seg kallet til å svare på det spørsmålet, og saken ble ganske enkelt overlatt til mer eller mindre tilfeldige attentater.
Utfallene mot dronning Isabella II., kong Alfonso XIII og den nåværende kong Juan Carlos kan stå som gode eksempler på slike attentat.
Attentatet mot dronning Isabella II står likevel i en klasse for seg. Bare tre år gammel hadde hun arvet tronen etter sin far kong Ferdinand VII, til stor forargelse for Ferdinands bror Carlos og hans tilhengere ”absoluttistene” . Dette førte ikke bare til de kjente Carlistkrigene, men også til fanatiske enkeltpersoner som ønsket et kongedømme styrt etter gammel oppskrift, der kongen satt med all makt over land og folk.
Likevel var det ikke bare absoluttister som sto henne etter livet. Det var også folk som ikke ville ha noe kongdømme i det hele tatt, nemlig republikanerne.
En av disse fanatikerne var en prest ved navn Martin Merino. Under en fiesta til ære for Jomfru Maria, 2 februar 1852, var det et stort opptog der de kongelige spilte hovedrollen. Selvfølgelig sto det hele under sterk bevoktning, og ingen hadde tillatelse til å nærme seg dronningen. Da dukket det opp en gammel, ærverdig prest, som ydmykt ba om å få overbringe et bønneskrift til dronningen. Dronningen selv ønsket at presten måtte få fritt leide fram til henne. Vel framme kneler presten foran dronningen, som ser på ham med et mildt smil.
Da med ett skjer det forferdelige. Presten drar opp en stilett fra prestekjolen og gjør et kraftig utfall mot den intetanende dronningen. ”Hjelp, jeg er såret”, hylte Isabella og sank besvimt ned på gaten. Det ble litt av et oppstyr, presten Martin Merino ble fakket, og dronningen ble tatt hånd om på hospitalet. Alle fryktet det verste, men under over alle undre, en av spilene i dronningens korsett hadde stoppet kniven og på den måten reddet livet hennes. Hun slapp unna med bare et ufarlig kjøttsår. Under avhøret kom det fram at presten hadde kjøpt stiletten for mange år siden, i den hensikt å drepe enten kong Ferdinand VII, dronningmoren Maria Cristina, statsminister Narvaez eller altså Isabella II. Han hadde forlest seg på fransk revolusjons litteratur og viste ingen tegn på anger.
Retten fant ingen formildende omstendigheter, og Martin Merino ble dømt til henretting i garrotten, d.v.s. ved langsom kvelning etter at han først var blitt fratatt alle sine prestelige kjennetegn.