Kelterne som havnet i Spania ...

Kelterne som havnet i Spania ...

Bortimot 1000 år f.Kr. begynte noen folk i sørøst Europa å røre på seg. De spredte seg over storparten av landene vestover og den dag i dag finner vi spor etter dem både i England, Frankrike og Spania, ikke minst språklig. Vi kjenner dem under navnet ”keltere”.

Når en hel folkegruppe en dag bestemmer seg for å finne nye "beiteområder" er som regel årsaken den at de ha blitt for mange i forhold til matressursene på stedet. Altså en dyd av nødvendighet. Dette skjedde med kelterne i sørøst Europa også, men roten til matmangelen var noe annerledes enn vanlig, og helt spesiell. 

De lærte seg nemlig å herde jern, antagelig ved en ren tilfeldighet i første omgang, og det tok litt tid før det gikk opp for dem hvor nyttig denne oppdagelsen var. 

I historiebøkene vi hadde på skolen ble kelterne bestandig skildret som kraftige og krigerske folk på et langt lavere nivå enn de velutviklede folkene rundt Middelhavet. Nærmere undersøkelser har endret en del på denne oppfatningen. De må bl.a. ha vært meget kunstneriske å dømme etter alt man har funnet av redskaper og husgeråd som uten unntakelse alle er rikt utsmykket. Andre ting viser at de også må ha hatt hodet på rette plassen, de var kort sagt ikke så lavtstående som man først trodde. 

Dette med herdingen av jernet tyder i alle fall ikke på at de var dumme. Det nye materialet de fikk ved herdingen ga et ypperlig grunnlag for nye og sterkere redskaper enn den myke bronsen de hadde brukt til da. Dermed ble det lettere å dyrke jorda, de fikk større avlinger og mer mat, hvorpå folketallet øket betraktelig. Det ene dro det andre med seg, og våpnene til både jakt og krig, ble noe langt annet enn de var vant med. Alt lå liksom til rette for en bedre fremtid, likevel var det en ting de ikke kunne forandre, nemlig at det området de kunne kalle for sitt smått om senn ble for lite. De måtte rett og slett finne seg nye områder, noe som egentlig ikke bekymret dem noe særlig siden deres ny våpen av herdet jern gjorde dem overlegne i krig. Fiendene deres hadde ikke stort de skulle ha sagt med sine myke bronse våpen.

For kelterne ble det faktisk en lett oppgave å dra vestover, der de delte seg, og noen slo seg ned i Frankrike, andre i England og mange i Spania. Hit kom de forresten i flere puljer mellom 800 og 500 år f.Kr. Noen dro sørover i landet og blandet seg med ibererne (etterkommerne ble kalt keltiberere), mens andre holdt seg i nord og vest i Galicia.

Disse kelterne i nord blandet seg aldri med den lokale befolkningen, tvert imot. De laget sine egne bosteder på vanskelig tilgjengelige steder, og forskanset seg bak solide murer. For å sikre forsvaret enda bedre, la de opp store jordvoller og grov dype vollgraver rundt det hele. Noen innblanding av fremmede ville de tydeligvis ikke ha noe av. 

Noen av boområdene var ikke på mer enn ca 20 x 23m2, mens andre  kunne dekke et areal på 700 x 300m2. I gjennomsnitt regner man med et innbyggertall på rundt 250 personer pr. boplass, som hver og en var en selvstendig enhet under ledelse av en sjef valgt blant gruppens fremste menn. Bare  når store og særdeles viktige saker skulle avgjøres, søkte de råd blant beboernes eldste. Husene deres var runde og dekket med stråtak, en byggeskikk som faktisk har holdt seg like til våre dager nord i O`Cebreiro. Veggene av stein var ca. 60 cm. tykke, mens huset selv bare målte fem meter i diameter. Ikke store leiligheten akkurat -   bare så vidt plass nok for en familie til å spise og sove. Noe mer trengte de vel heller ikke all den tid felles samlinger foregikk utendørs.

Fremdeles kan vi se rester etter disse boplassene til kelterne på flere steder, og mitt personlige håp er at jeg en gang skal få oppleve å besøke en av disse plassene. F.eks. den i nærheten av Pontevedra.