Hvordan det gikk videre med Don Carlos ... Del 2

Hvordan det gikk videre med Don Carlos  

Del 2

Som jeg nevnte sist, mente læreren til Carlos at uansett hvilke problemer som dukket opp, skulle en prins kunne takle dem uten å røpe sine egne tanker og følelser i sakens anledning. Dette var en lekse som Carlos aldri lærte. Gutten verken kunne eller ville beherske seg, tvert i mot eksploderte han ofte i et forferdelig sinne når noe gikk ham i mot. Dessuten var  han  grenseløst sta, og hadde han først satt seg noe i hodet var han ikke til å rikke.

Etter dronning Maria Den Blodiges død, flyttet Filip, som nå var blitt konge av Spania, sammen med sin sønn høsten 1559. 

Far og sønn hadde faktisk gledet seg til å bo sammen, men det ble likevel en stor skuffelse for begge parter. De var simpelthen så altfor forskjellige. Kong Filip på sin side, gikk hele tiden rundt og lette etter i alle fall noen edle egenskaper hos sønnen, noe som en gang kunne komme landet til gode, men uten hell. 

Filip selv var et skikkelig arbeidsjern, mens Carlos, på sin side, satte mer pris på lediggang og frihet. Likevel drømte han om å utføre store bedrifter i likhet med sin bestefar, som han beundret over alt i verden. Filip var en meget nøysom og forsiktig person, nærmest gjerrig, mens Carlos derimot likte å strø om seg med penger både i hoffet og  blant venner. Rett nok misunte Carlos farens energi og arbeidskapasitet, men selv kunne han ikke tenke seg å leve opp til et slikt levesett, og farens strenghet simpelthen hatet han. Noen interesser delte de heller ikke. Det faren likte, avskydde sønnen, og det sønnen likte avskydde faren. Kort sagt var de til stadighet på kollisjonskurs.

I 1560, like før Carlos fylte 15 år, ble han i Cortes høytidelig erklært for  rikets arving. Unggutten så nå fram til å få en viktigere stilling i landet, til å få ansvar og til å bli tatt med på råd i viktige saker. Men ingen forandring skjedde. Faren fortsatte å overse ham, spurte ham aldri om noe og ga ham aldri ansvar for noe som helst. Carlos planlagte ekteskap ble det heller aldri noe av, Filip trodde nemlig at gutten var impotent og ute av stand til å avle en arvtaker til riket. Dette såret gutten mer enn faren kunne ane.

Da Carlos  begynte på universitetet i Alcala de Henares, fikk han med seg sine to onkler, Juan av Østerrike og Aleksander Farnesio, som begge var bestefarens uekte sønner og Carlos`  jevngamle, gode venner.  

Da Nederlandene gjorde opprør mot Spania ble det holdt både konferanser og rådslagnings møter, men Carlos ble holdt utenfor.  Da Filip oppdaget at Carlos sto utenfor døren og lyttet, ble han rasende over sønnens uverdige oppførsel, og gutten fikk gjennomgå. Da det omsider ble bestemt at hertugen av Alba skulle få æren av å ta seg av problemene i nord, sprakk det helt for Carlos. Sint og fortvilet skrek han ut mot hertugen: ”Du må bare ikke tro at du får reise til Flandern, jeg skal før drepe deg!” 

Skuffet og bitter begynte Carlos å sysle med tanken om å reise til Nederland for egen regning og simpelthen gjøre felles sak med opprørerne, så kunne faren og de andre bare ha det så godt. Disse tankene røpet han for sin venn, onkel Juan av Østerrike, som fant den så alvorlig at han røpet det hele for Filip ll. Carlos gode venn Juan sviktet da det gjaldt og ble hans angiver. 

Filip var rasende, dette gikk bare ikke an. En sånn kar var ikke skikket til en gang å ta over landets krone, mente han, og gikk til det drastiske skritt å arrestere sønnen midt på natten mens han lå og sov. Carlos ble sperret inne og ingen, verken venner eller familie, fikk noensinne lov til å besøke ham. Den arme Carlos måtte finne seg i å leve  totalt isolert fra omverdenen, noe som gikk ham fullstendig på nervene.

Samtidig prøvde Filip å fradømme sønnen retten til tronen, men så langt kom det imidlertid ikke. Carlos ble nemlig plutselig  syk og døde.

Det store spørsmålet til denne dag har vært: Var det Filip ll selv som tok livet av sin sønn, for eksempel med gift, eller døde Carlos  p.g.a. sin ufornuftige oppførsel i fangenskapet? Det hendte jo at han i fortvilelse la seg til å sove splitter naken på det kalde steingulvet og ble skikkelig syk. Kanskje var dette årsaken til at han døde? 

Dramaturger og poeter har gjennom tidene lansert forskjellige løsninger på spørsmålet. Ett forslag gikk ut på et kjærlighetsforhold mellom Carlos og Elisabeth av Valois, farens tredje kone,  og at Filip derfor drepte sønnen av ren og skjær sjalusi.

Spørsmålet står imidlertid fremdeles ubesvart, ingen kan med sikkerhet si hva Don Carlos egentlig døde av.