Guanchene, de første innbyggerne på Canariøyene ...

Guanchene, 

de første innbyggerne på Canariøyene

Hvor urbefolkningen, eller rettere guanchene, på Canariøyene egentlig kom fra har lenge vært en gåte for historikerne. I første omgang slo man bare fast at de måtte ha kommet fra Afrika kysten, men fra forskjellige steder. Noen var nemlig mørkhudete, og antagelig av berber avstamning, mens andre var lyse og mer lik Middelhavsfolkene. Selvfølgelig måtte de ha kommet med båt, men ble de fraktet over med vante sjøfolk, som fønikere - egyptere - grekere - eller var de dyktige sjøfolk selv? Foreløpig er det ingen som har funnet svar på disse spørsmålene, så vi får nøye oss med å se litt på hvordan de levde den gang spanjolene kom dit for første gang på 1400 tallet, og lenge før Columbus fant Amerika.

All den tid de verken kom samtidig eller fra samme sted, er det ganske opplagt at de var preget av en forskjellig kultur bakgrunn og at de  sto på forskjellige utviklingstrinn.

Innvandringen startet jo så tidlig som  ca. 500 år f.Kr. og fortsatte gjennom mange hundre år, helt fram til det vi kaller historisk tid.  Den måten de organiserte samfunnet sitt på, der hver øy hadde sitt system, tyder også på at det var liten kontakt og utveksling av ideer mellom øyene. Når det gjelder fordelingen av de forskjellige innvandrerne, viser det seg at de fargete stort sett var fordelt over alle øyene, selv om de fleste bosatte seg på La Gomera, det nordlige Tenerife og det indre av Gran Canaria. De som kom fra kystområdet langs Midelhavet fordelte seg i hovedsak mellom Gran Canaria og El Hierro, mens det på La Palma og Tenerife stort sett var en blanding av forskjellige grupper. Med hensyn til folketallet  på øyene mener man at det på Gran Canaria og Tenerife bodde ca. 30 000 innbyggere, På la Palma var det litt over 4000 innbyggere, på la Gomera 2000 og på el Hierro ca. 1000.

Nærings grunnlaget var sparsomt og meget begrenset, så det var kanskje ikke så rart at det på noen av øyene ble praktisert en streng barnebegrensning. Fornuftig nok, sier vi, men jeg er ikke så sikker på om vi ville vært enige i den måten det ble praktisert på. På la Palma har arkeologene konstatert regelrett barnedrap, og verre enda på Gran Canaria der det fortrinnsvis var jentunger som ble tatt av dage.

De vulkanske Canariøyene  hadde en mengde naturlige grotter som ble guanchenes boplasser. Selv i våre dager er det faktisk mange som fortsatt foretrekker slike grotter framfor vanlige hus, ikke minst på Gran Canaria. Særlig populære var grottene som lå i solhellingen, i passe avstand fra den stupbratte elvekanten, slik som i Guayadequedalen. Langt inne i denne dalen kan vi selv i dag finne hele små landsbyer oppe i fjellet, med trapper og stier opp til de forskjellige grottehusene. I noen av grottene på Gran Canaria, på nordkysten av øya, kan man enda finne grotter dekorert med geometriske malerier i forskjellige farger. I tillegg til grottene fantes det på Gran Canaria også noen hus som var bygd av stein og nøye tilpasset selve terrenget. Det var ellers bare Lanzarote og Fuerteventura som manglet disse grottene, men der fant til gjengjeld urbefolkningen vulkanske kanaler som slynget seg innover i fjellet og ga utmerkete boplasser med mange rom.

De som kom over fra fastlandet var typiske stammesamfunn, noe de fortsatte å holde i hevd etter å ha slått seg ned på Canariøyene. I praksis ville det si at befolkningen var delt opp i forskjellige stammer med egne lover og regler.  Øverste myndighet var en form for regjering, bortsett fra stammene på Gran Canaria der de praktiserte et rent hierarkisk, sentralt og komplisert styresett. På denne øya var det markerte skiller mellom de sosiale klassene. For de som tilhørte det øverste sosiale laget var det for eksempel uhørt å gifte seg utenfor denne gruppen. Selv direkte inngifte mellom nære slektninger ble regnet for helt i sin orden. For de lavere sosiale lagene gjaldt noe lignende skjønt ikke fullt så gjennomført. Når det gjaldt selve arverettighetene ble det praktisert et merkelig system. Selve adelskapet, som vi kan kalle det, ble arvet gjennom den kvinnelige delen av befolkningen, mens alt som hadde med de økonomiske verdier å gjøre ble arvet via mannen, riktignok på en meget original måte. Når en mann døde var det nemlig ikke hans egne sønner som arvet ham, men sønnene til hans søster. 

For at ingen skulle være i tvil om hvilken sosiale gruppe man tilhørte, gjaldt visse regler for både hårfrisyren og klesdrakten. Den øverste adelsklassen med absolutt ”rent blod”, gikk under navnet ”Caballeros”, mens en annenrangs adel gikk under navnet ”Hidalgos”. Storparten av innbyggerne besto imidlertid av vanlige jordbrukere, handverkere og gjetere, som ble kalt  ”Villanos” eller plebeiere. For disse var det forbudt å gå med skjegg og det var spesielle regler for både hårklipp og klesdrakt. Her var det heller ikke snakk om samme rettigheter  for ”Jørgen Hattemaker”  som for adelen. På Tenerife var befolkningen delt i tre klart atskilte sosiale lag, der den laveste klassen var dømt til alltid å være snauklipt eller i verste fall glattbarbert på hodet. For Lanzarote gjaldt en form for polygami der konen kunne være gift med flere menn. 

Øyene var ellers delt i flere ”riker”, På Gran Canaria var det to, nemlig Galdar og Telde, som hver hadde sitt styre. Tenerife, som var den største øya, var delt i hele ni områder med hvert sitt styre. Det var bare Lanzarote og Hierro som ikke hadde mer enn  en stamme og ett styre.

Næringsgrunnlaget hvilte på et enkelt jordbruk og husdyrhold med vekt på sauer og geiter. I tillegg sanket de ville frukter og bær, skjell og fisk. Alt arbeidet med jord og dyr var felles oppgaver, der mennene tok det tyngste arbeidet, mens kvinnene sto for såing, tresking, sanking og videre foredling. 

Mer om livet deres i neste uke.