Godoy og kongefamiliens flukt til Aranjuez

Godoy og kongefamiliens flukt til Aranjuez.

Unnskyld meg, men jeg kan bare ikke la være å fortelle enda et par historier (denne og neste gang) om denne kongefamilien med Godoy på toppen. Jeg har nemlig aldri vært i nærheten av en tid med så mange rare historier knyttet til de kongelige.

Dagens historie skjedde etter Ildefonso avtalen der Frankrike dreiet tommeskruen enda et hakk til, i sine krav overfor Spania.  De to landene skulle stå hverandre bi på alle måter, underforstått at Spania skulle støtte Frankrike. 

I den anledning sendte nå Napoleon franske tropper inn i Spania, som ”gode venner”. Kongen og Godoy kunne jo ikke nekte dem, så dermed strømmet de inn i hopetall. Aberet var bare at disse ”gode venner” oppførte seg som regelrette invasjons styrker, tok seg til rette, krevde oppvartning og goder på alle kanter der de for fram, og var kort sagt både ufordragelige og skremmende. 

Ryktene om deres atferd fløy i forveien, og da hæren nærmet seg Madrid begynte selv kongefamilien, med Godoy i spissen å skjelve i knærne. Her gjaldt det å komme seg unna og i sikkerhet før det var for sent, og dermed flyktet de av gårde til det kongelige palasset i Aranjuez (litt syd for Madrid).

På denne tiden hadde sønnen Ferdinand drevet den rene undergrunns bevegelsen mot både sin egen far  og Godoy, to personer han hatet og foraktet. Han ville selv være konge og ordne opp med rikets affærer, og han hadde fått mange tilhengere.

Slik var situasjonen da det kongelige følget ankom Aranjuez. Her ble de nå møtt av en rasende menneskemengde som ropte og skrek ”Ned med Kongen!  Ned med Godoy, og  Leve Ferdinand!”

Dette var akkurat etter Ferdinands hode og han smilte bredt da kong Carlos IV ble tvunget til å avgi kronen til sin sønn under folkets jubel.

Nå var turen kommet til Godoy som også skulle få gjennomgå for alt det gale de mente han hadde gjort. Men, hvor i all verden var det blitt av fyren? Han var simpelthen søkk borte, og en gruppe opphissede demonstranter dro av gårde til huset hans for å finne fatt i synderen. De brøt opp døren, strømmet inn og gjennomsøkte huset fra kjeller til loft, men ingen Godoy var å finne noen steder. Til slutt måtte de bare gi seg og dra tilbake med uforrettet sak.

Etter en stund med høylytt prat og leven stilnet det smått om senn av, og folkene lusket hjem hver til sitt for å få seg noen timers søvn etter alt oppstyret.

Langt om lenge ble det aldeles stilt, og nå begynte det å røre på seg i teppehaugen oppe på mørkeloftet til Godoy. Hadde vi nå vært en flue på veggen ville vi ha sett en skitten og støvete fyr som møysommelig kravlet seg ut fra en av tepperullene borte i kroken. 

Ganske riktig det var en forskremt og redd Godoy som hadde klart å rulle seg inn i et stort gulvteppe da han skjønte at mengden var ute etter ham. Der hadde han ligget muse stille mens de opphissede mennene herjet og lette gjennom hele huset. Krampaktig hadde han holdt tilbake alle avslørende hosteanfall på grunn av støvet, skjelvende og livredd.

Han reddet livet, men heller ikke mer.

Hvordan det gikk videre med hele kongefamilien og Godoy, ble også en selsom opplevelse, men den historien får jeg vente med til neste uke.