Fra dagligliv i spansk middelalder

Fra dagligliv i spansk middelalder

Like vanskelig som å gi en enkel beskrivelse av Spanias natur, vil det være å gi en enkel beskrivelse av forholdene i Spania under gjenerobringstiden. Alt varierte mer eller mindre fra sted til sted.

Ettersom den viktigste og mest verdifulle rikdommen besto av jordeiendommer ble også folks sosiale stilling i samfunnet vurdert etter hvor store gods de eide. Etter hvert som frontlinjen beveget seg sørover, ble faren for raids og overfall  en stadig trussel som  gjorde at det ble nødvendig med et godt forsvar. Med andre ord, folk kom frivillig til jordherren, eller senioren, og underkastet seg hans beskyttelse. Senioren representerte i praksis  både  politi, hær og juridisk administrasjon. Til gjengjeld for beskyttelsen måtte de love å gi en rekke motytelser, både av personlig og økonomisk art. De måtte med andre ord arbeide og betale skatt til senioren. 

Til å begynne med var dette en bra ordning for begge parter, men som tiden gikk ble senioren mer og mer avhengig av ytelsene fra bøndene og gjorde hva han kunne for å binde dem til godset gjennom lover og regler. Mer og mer storforlangende ble han også, og arbeiderne fikk beholde mindre og mindre av avlingene på jordlappene sine. For adelsmannen var hans egen, sosiale status langt viktigere enn hvordan livet artet seg for hans undersåtter.

Det ble dyrket nær sagt alt som var mulig å dyrke, fra forskjellige kornsorter til bær, frukt og grønnsaker. Noe effektivt jordbruk etter vår målestokk var det selvsagt  ikke snakk om å praktisere med de redskaper de hadde, mangelen på gjødsel  og ikke minst, mangelen på kunnskap. For ikke å bli utpint måtte også jorda få hvile annet hvert år, noe som i praksis betød at bare halve arealet var i bruk for året. Ble det uår med dårlige avlinger, sammen med økende skatter, sier det seg selv at nøden satte sine spor i de enkle husene rundt om. Husene ja, de var virkelig mer enn enkle etter våre krav. Jordgolv var helt vanlig, og selv om de ikke egentlig drev husdyrbruk, holdt de likevel noen kyr og kanskje også noe småfe for å hjelpe på kosten. Dyrene ble plassert i den ene enden av huset, bare med en tynn vegg inn til familiens store fellesrommet. Varmen fra dyrene var nemlig viktig om vinteren. Midt i det store rommet var det åpent ildsted for matlaging, med ljore i taket slik det også ble brukt i Norge Over dyreavdelingen var det en hems der familien sov og der de oppbevarte det de måtte ha av forråd og andre ting.

For å få folk til å bosette seg i de utsatte grenseområdene, ble det  lokket med visse privilegier. Nybyggerne kunne bl.a. være frie eller livegne bønder nordfra, fattige folk som grep sjansen til å få  et bedre liv med en helt annen personlig frihet enn de var vant til  hjemme i Asturias fjell land.  På sitt nye bosted avanserte de raskt til ”bonderiddere”, eller ”caballeros villanos” som de ble kalt. De fikk nok jord til å holde en hest med utstyr, og noe senere fikk de både hest og utstyr av kongen eller senioren over området. I tiden fra år 1000 til 1200 var det disse uadelige ridderne som faktisk verget grenseområdene mot muslimene. Selv om de i utgangspunktet ikke var ment å være adelige, endret dette seg mot slutten av perioden da de utgjorde en del av lavadelen. Over denne lavadelen sto den andre og høyere ridderklassen, ”caballeros hidalgos”, som var fritatt for skatt i tillegg til andre adelsprivilegier. Fra 1200 til 1400-tallet gikk utviklingen i retning av at også kongelige ombud ble reservert  begge de to ridderklassene. Betingelsen var bare at bonderidderne, i tillegg til skattefritaket som hørte med, måtte forplikte seg til å holde hest og utstyr av en viss klasse,.

Dette å bli ”caballeros villanos” var likevel ikke en helt frivillig sak. Siden  det trengtes mange riddere for å sikre de gjenerobrede områdene, ble ryttertjenesten  pålagt alle som hadde midler til det. Det hendte at de lokale styresmakter, med loven i hånden kunne selge  alt en mann eide for å skaffe ham hest om han ikke greide dette på annen måte. 

Adelen  samlet seg som vanlig store rikdommer, og jo rikere de ble, jo større ble kravene til all verdens luksusvarer. Til slutt ble det så ille at de kongelige måtte gripe inn med maksimal-priser, faste lønninger og innføring av luksus skatt. Det ble også innført regler og begrensninger som gikk på hva hver og en kunne kle seg med eller bruke i henhold til sin sosiale stilling. Reglene var ganske bastante. Kun de som befant seg øverst på den sosiale stigen kunne f.eks tillate seg å bruke hvitt skinn, røde knebukser, gullsko, hatter med silkeslør og ride utstyr dekorert med gull og sølv. For kirkens menn ble det forbudt å kle seg i både rødt, grønt og rosa, mens de lavere klasser i samfunnet pent fikk holde seg til svart og ikke noe annet. 

Det var imidlertid en klasse som irriterte noe grenseløst, nemlig konkubinene og andre løse fugler. Adelsdamene likte selvsagt å pynte seg og riktig så stille sin rikdom til skue, men det gjorde så menn også de usedelige som til og med overstrålte de ærbare gifte kvinnene med alle sine smykker og kostbare gevanter. Resultatet ble at det ærverdige Cortes meget høytidelig vedtok at alle disse ”løse fugler” skulle bære et to centimeter bredt farget bånd over alle slør og annen hodepynt slik at ingen lenger skulle være i tvil om hva slags kvinner de var.

De gifte adelskvinnene var alltid meget ærbart kledd og så ut som dyden selv, i alle fall så lenge  munnen var lukket. For det første hadde de en sørgelig tanngard full av råtne tenner og vond lukt,  for det annet førte de et språk som ikke var sant. De kunne banne og sverge verre enn noen soldat, og de fortalte groviser som kunne gjøre en hardbarket sjømann  flau.