Fra Ciceros : " Om alderdommen"

Fra Ciceros : " Om alderdommen"

En samtale mellom Cato og to yngre venner i år 150 f.Kr. !

(Ført i den gamle Marcus Porcius Catos hjem.)

Den 84 år gamle Cato fremstilles som idealet av en lykkelig olding som bærer sine år lett. For ham er ikke alderdommen en tid for uvirksomhet, den er ikke tom og gledesløs, men en modningens og de stille tankers tid, en forberedelse for evighetens fred og ro. Cato viser oss altså alderdommen som det stadiet av livet da mennesket når sin høyeste utvikling her på jorden.

Det er vanlig å påstå at alderdommen gjør oss uskikket til arbeid. Å si noe slikt, mener den gamle Cato, er like dumt som å påstå at en styrmann ikke gjør nytte for seg under seilasen "fordi han ikke klatrer opp i mastene, ikke løper omkring hit og dit på dekk eller pumper vann, men bare sitter stille akterut med hånden  på rorkulten". Hans virksomhet forutsetter jo beregnende klokskap, og det er en egenskap som alderdommen gir langt mer av enn ungdomsårene. Klokskap og beregning er nødvendig i alle ledende stillinger, like meget for den som skal passe en jordeiendom som for statsmannen og hærføreren.

Derimot er det sant at legemskreftene avtar i livets høst. Men hvorfor sørge over det? 

"Da jeg var ung, sørget jeg ikke over at jeg ikke hadde oksens eller elefantens styrke", sier Cato. " Man skal gjøre sin innsats etter de kreftene man har". Oldingens stemme kan riktignok ikke måle seg med malmklangen i i den unges røst, men i alle fall er en gammel manns tale med mild og myk stemme noe vakkert, og en vel talende gammel manns fint formede og klart fremstilte tanker vinner ofte tilhørernes oppmerksomhet. Kan man ikke lenger selv bære frem sine tanker, så kan man inspirere yngre talere. Finnes det vel noe rikere og vakrere enn en alderdom omgitt av fremadstormende unge menn?

Det fortelles om den hellenske atleten Milo, at han gikk over hele konkurransebanen i Olympia med en levende okse på skuldrene. Jeg tror likevel ikke at du heller ville ha hans legemskrefter enn en Pytagoras åndelige krefter.

Appius Claudius var både blind og gammel, men likevel skaffet hen seg respekt hos fire kraftige sønner, fem døtre og en anselig mengde underordnede, fordi hans sjel hadde buens spenstighet. Selv om han med årene mistet sin kraft, bukket han ikke under for alderdommen.

At man finner gamle mennesker så sløve og skrøpelige at de ikke lenger duger til noe, er riktig nok sant, men svake og sykelige individer finnes i alle aldre.

Nå kommer den tredje innvendingen som man pleier å rette mot alderdommen, nemlig at den har så få nytelser. Det herligeste menneskene har fått i arv av sine foreldre, eller som en gave av Gud, er fornuften, men det finnes intet så farlig for denne himmelske gnist og gudegave som nytelser. For der hvor begjæret hersker, er selvbeherskelse en umulighet. Vi bør derfor ikke klage over alderdommen, men tvert om være takknemlige for at den befrir sjelen for den slags forurensninger. Den tilårskomne  forsaker gjerne festmiddagen med en mengde retter og meget vin. Men så slipper han også beruselse, magebesvær og søvnløshet.

Har man ideelle interesser, så finnes vel intet herligere enn en alderdom som vies til vitenskapelig virksomhet.

Men, innvendes det til slutt, alderdommen har i alle fall det imot seg at man da kan vente døden når som helst. Men, bortsett fra at denne anklage rammer alle aldre, så pleier døden i ungdommens vår å være tyngre enn i alderdommens høst. Og, for den som er overbevist om sjelens udødelighet, er selve døden en lykke.

Til støtte for denne tro, lar Cicero den gamle Cato sitere Pythagoras, Sokrates og andre tenkere: 

" Selv vil jeg ikke skilles fra dette liv med klage ", sier Cato,  "Jeg går bort fra det som fra et herberge, men ikke  som fra et hjem. Hvor herlig blir ikke den dag da jeg kan reise til åndenes samlingssted i himmelen, da jeg får forlate denne lave og besmittede verden !"

Catos ord og tanker gjelder min santen også den dag i dag, over 2000 år senere. Siden forholdet mellom unge og gamle stort sett har vist seg å være uforanderlig, generasjon etter generasjon, tror jeg heller ikke vi i vår tid vil være i stand til å gjøre noe som kan endre den unge slekts syn på oss eldre. Dessverre!