Familiens overhode, Faren!

Familiens overhode, Faren!

I samfunnets hierarki finner vi følgende rangorden : Den allmektige Gud, den eneveldige Kongen, som har fått sitt høye embete av Gud selv, og faren i familien som har fått sin makt delegert av Kongen. Dette var den vanlige rangorden som alle aksepterte og bøyde seg for på 15- 16- og1700-tallet. 

Far i huset var familiens ubestridte autoritet, og følte sikkert at en tung byrde ble lagt på hans skuldre den dagen han ble smidd i hymens lenker, som det heter. Ikke nok med at han fra nå av skulle stå for familiens ve og vel i sosial sammenheng, men han skulle også styre og lede kone og barn med fast hånd, kjærlighet, omsorg og ansvar. Alt skulle styres til det beste for hver og en i familien, noe de forskjellige familiefedre nok oppfattet på hver sin måte. Ikke rart om makten han fikk i og med ekteskapet, fristet til et despotisk styresett, der hans egen vilje og personlige ønsker kom i forgrunnen. 

Selv Aristoteles, som levde fra 384 – 322 f.Kr., var opptatt av det samme synet på familien og farens rolle, som, sa han : 

”er en naturlig og evig ordning”. Innen den kristne kulturen har også dette synet stått sterkt, bare med en liten forskjell mellom katolikkene og protestantene. ”Barn, adlyd eders far i Herren”, heter det i den katolske oversettelsen, mens det i vår Bibel står: ” I barn, vær lydige mot eders foreldre i herren, for dette er rett”. 

Bibelen kommer også med følgende formaning: "I fedre! Oppegg ikke eders barn, for at de ikke skal tape motet!” 

Den kristne tankegangen legger altså i begge religionene omtrent den samme vekten på farens rolle og autoritet. Kanskje var det ikke så rart at familiemønsteret ble som det var den gang Kirken hadde stor makt, og folk var uhyre religiøse med stor respekt kirkens påbud. Italieneren Tommasi sier ganske bastant at ” Faren er Guds Minister”! 

Den spanske presten Galavis fremhever at Faren er overhøyheten  mens resten av familiemedlemmene er hans undersåtter. Selv Carlos III, som regnes for den beste kongen Spania har hatt, fremholdt at alle barn under 25 år var pliktige til å lystre sin far i ett og alt. Noen forfattere under den spanske Gullalder, klaget likevel over at kvinnene viste altfor liten respekt for familiens faderlige autoritet, og at de i denne henseende oppførte seg som ”værhaner og skjørt glass”. Farens vilje og ord sto over alt i familien, og om noen protesterte, f.eks. på valg av ektemann til datteren, hendte det ofte at faren i fullt sinne maltrakterte den obsternasige datteren sin. 

En av farens viktigste plikter overfor barna var ellers å sørge for hus, mat , klær og  ekstra omsorg når de var syke.  En åndelig og moralsk oppfostring ble også sett på som uhyre viktig, særlig når det gjaldt døtrene. Jentene måtte for all del ikke utvikle noen form for frihetstrang, men oppdras til høflighet og underdanighet.

Det å fullføre en fars plikter og oppdra barna rett, var nok ingen  enkel affære om alt skulle gå rett for seg.

Moren i dette gamle familiesystemet fikk ikke særlig oppmerksomhet, men helt uten plikter var hun likevel ikke. Så lenge barna var små, altså før de fylte fem år. var det utelukkende hennes plikt å ta seg av dem, like ens om de var syke og det kanskje gikk mot døden, da var moren den som ordnet opp, trøstet og hjalp så godt hun kunne, da kunne også hun opptre med autoritet. 

Det var ellers ganske oppsiktsvekkende den uttalen jesuitten Artete kom med på slutten av 1600 tallet : ”Jeg råder enhver kvinne som blir enke til å opptre som en mannlig kvinne”! 

Dersom fedrene hadde fulgt de instruksjoner som ble gitt av kirken og annen øvrighet, ville mangt vært annerledes. Faren ble nemlig anmodet om å regjere sitt hus og ta vare på sine barn etter modellen ”et lykkelig hus”, der den som hadde makten styrte alle de som var under hans herredømme med kjærlighet. Noe som dessverre sjelden var tilfelle.