Enden på visen for Godoy .....

Enden på visen for Godoy og kongefamilien

Fontenblau avtalen åpnet for franske tropper inn i Spania, og Ferdinand hadde tiltvunget seg kronen i Aranjuez, mens Godoy hadde lurt forfølgerne sine ved å rulle seg inn i et teppe på mørkeloftet. Slik var situasjonen før siste akt i dramaet om Kong Carlos IV og Godoy.

”Endelig er jeg konge” tenkte Ferdinand, ” nå gjelder det bare å få Napoleons godkjennelse av kongeskiftet”. Hvorpå han kastet seg på hesten og tok peiling på Madrid i første omgang. 

Han fablet allerede om en storveies mottakelse i hovedstaden – men, drøm er en ting virkeligheten var en annen. Allerede dagen før hadde nemlig den franske generalen Murrat toget inn i byen fra Chamartin i nord og tatt over makten. Det ble ikke noe seierstog for Ferdinand, men han varskudde i alle fall Murrat om tronskiftet. Generalen bare viftet ham vekk og forkynte at Napoleon hadde innkalt både Godoy og kongefamilien til et meglermøte i Bayonne, for å få slutt på tronstriden i landet.

”Aha, her er det bare en ting å gjøre”, tenkte Ferdinand. Han måtte se til å komme seg av gårde før resten av familien slik at han kunne få en samtale med Napoleon på tomanns hånd, og forklare ham med egne ord hva som hadde skjedd nede i Aranjuez. Dermed satte han sporene i hesten og føk av gårde.

Fram kom han, og det til og med ti dager før resten av familien, -  men noe måtte være galt. Napoleon hadde bare så vidt hilst på ham før han fikk seg anvist et meget enkelt husvære. Dette var da ikke en konge verdig, og noen privat samtale mann og mann imellom, var det jo heller ikke mulig å få til. Ferdinand var kort sagt både skuffet og misfornøyd med tingenes tilstand, men måtte bare pent vente på resten av familien.

Omsider var alle på plass og møtet ble satt.  Før Napoleon sa et ord , utviklet det seg en høyst uverdig krangel mellom kongen, sønnen og Godoy som alle hevet stemmene til det rene lurveleven, og de verste beskyldninger ble sendt  på kryss og tvers gjennom rommet. Omsider hadde Napoleon  fått nok og satte foten ned. Det ble brått stilt og keiseren tok ordet. 

Han innledet med å gjøre rede for sin  bestemmelse om å gi kronen til den som var best skikket, uten å nevne noe navn, og tvang Ferdinand til i første omgang å gi kronen tilbake til sin far, som i sin tur ga den videre til Napoleon for at han skulle komme med en fornuftig avgjørelse. Etter en kort og konsis tale, med kritikk til både far og sønn for deres handlemåter, lot han bomben springe: 

Kronen skulle gå til hans egen bror Josef! 

Far og sønn ble lange i masken og Godoy visste ikke riktig hva han skulle si til det hele. Men, bak en alvorlig maske, frydet Napoleon seg stort. Dette hadde fungert nesten bedre enn han hadde ventet, målet var nådd, og det  praktisk talt uten sverdslag. Spania var  hans!

Både Godoy og eks. kong Carlos ble landsforvist for resten av livet sammen med hele kongefamilien. Ferdinand derimot, ble simpelthen  arrestert og satt i forvaring på slottet til Talleyrand.

Kongefamilien valgte  å bosette seg i Italia, mens Godoy foretrakk å bli i Frankrike. Siden var det ingen som hørte mer til noen av dem.

Skjebnen til Ferdinand ble noe annerledes, men det blir en annen historie.