Arvefølgen måtte sikres ...

Arvefølgen måtte sikres

Filip V arvet Spania, men hvem var egentlig kong Carlos II som bestemte at det skulle være slik? For å få greie på det må vi gå tilbake til faren hans, kong Filip IV.

Etter kongene Carlos I (keiser Karl V) og sønnen Filip II, to solide og ansvarfulle menn, som sto på for land og folk - og egne ideer, kom to konger som simpelthen ga en god dag i alle plikter bortsett fra det å skaffe landet en arving.

Filip III brukte hertugen av Lerma som ansvarlig minister, og Filip IV brukte hertugen av Olivares som ansvarlig for styr og stell, mens de selv nøyde seg med å skaffe en arving. Bortsett fra denne ene plikten levde de herrens glade dager, og særlig Filip IV foretrakk jakt, kvinner, vin og sang fremfor politikken.

Filip fikk både en sønn og en datter, og dermed var han fornøyd og henga seg til det gode liv. Men, all ting har en ende, som det heter, og en dag gikk dronningen hen og døde. Vel, dette var selvfølgelig trist, men han hadde jo en sønn så da var det ikke så mye å ta på vei for likevel, tenkte Filip og fortsatte å leve som før.

Men så en dag skjedde den virkelige katastrofen: også sønnen døde! Det var verre. Cortes, og folk flest i landet, presset på for at han skulle utnevne datteren Therese som sin arving, men det ville han ikke høre snakk om. Ingen Habsburger før ham hadde gått til det skritt å utnevne et kvinnemenneske til arving, så det skulle neimen ikke han gjøre heller! Med andre ord, han måtte gifte seg igjen og se til å produsere en ny arving, men med hvem? 

Det manglet ikke på unge og vakre kvinner av god avstamning rundt i Europa, men Filip hadde noen ideer som gjorde det hele noe komplisert. For det første måtte hun være av kongelig byrd, for det annet måtte hun være ung og livskraftig, og helst pen også, men en ny kone fra Frankrike ville han ikke ha. En fra England kunne han bare glemme, der var de jo protestanter alle sammen så det gikk ikke. 

Hele Europas galleri av skjønne, rike og kongelige kandidater ble gjennomgått, men noe galt  hadde den godeste Filip å innvende mot dem alle. Det var kun en som passerte nåløyet, nemlig datteren til hans egen søster borte i Østerrike, og det til tross for at hun hadde vært sønnens tidligere forlovede.  

Den 42 år gamle og utlevde kongen presterte å gifte seg med sin søte og livskraftige niese på bare 15 år! Mariana, som hun het, protesterte overhode ikke på dette ulike giftemålet. Selv om hun var fullt klar over at hun ble hentet til Spania nærmest som et avlsdyr tok hun ekteskapet som en ære. Hun, av alle Europas aktuelle kvinner, var valgt til å bære fram arvingen til det mektige Spania. 

At hun tok sin spesielle oppgave alvorlig trenger vi ikke å tvile på, for ungene kom på løpende bånd. Noe måtte likevel være galt, for de små guttebabyene  døde nesten like fort som de ble født. En datter var levedyktig, for øvrig hun som vi ser på maleriet ”Las Meninas” av Velazquez, Margrete, som ble mor til erkehertug Karl av Østerrike. En av guttene levde omtrent et halvt år, men ikke lenger, før tilslutt vesle Carlos så dagens lys. Et lite og svakelig vesen ingen trodde ville leve opp. Han greide seg på den måten som var, sykelig, svak og mentalt tilbakestående. Hans fødsel ble kunngjort med stor ståhei, men ingen fikk se ham. Tiden gikk og folk begynte å lure. 

Var det i det hele tatt født en arving, eller-? Kanskje var det bare ei jente denne gangen også? Tvilen og ryktene var til slutt så påtrengende at den vesle treåringen måtte vises fram for folket. 

Dag og tid ble bestemt og folk foran slottet ventet spent på å få se arvingen. Jo da, altandøren ble åpnet, og der sto den vesle gutten mens jubelen runget. Men det folk ikke visste, var at gutten måtte ha en støtte på alle sider for i det hele tatt å greie å stå, heller ikke hadde de noen anelse om hans åndelige handicap.

Neste tirsdag skal jeg fortelle litt mer om hvordan det gikk videre.