Tarbena etter utdrivingen av muslimene - Del 3

Tarbena etter utdrivingen av muslimene.    (Del 3)

I første omgang trakk folket i Tarbena et lettelsens sukk: endelig var de kvitt de forargelige moriskene!  

At de hadde vært nødvendige og dyktige landbruksarbeidere, eller at de hadde   dem å takke for den nye kirken ved foten av fjellet, var det ingen som tenkte på. 

Likevel varte det ikke lenge før i alle fall adelen begynte å tenke seg om. Hvem skulle drive jorda deres nå? Og hvem skulle stå for innhøstingen? Hele dalen nedover mot Callosa var omtrent tom for folk, kun 17 familier var igjen etter alle som engang levde og arbeidet der.

"Nei, noe må gjøres ellers blir det skikkelig krise her", klaget både adel og småfolk. Selv kongen, Filip III, skjønte at noe virkelig måtte gjøres, men den som fant løsningen var ikke kongen men hans første minister, hertugen av Lerma.

Hertugen hadde hørt at det nærmest var krise på Mallorca, med arbeidsledighet, fattigdom, sult og elendighet. Aha, tenkte han, nå slår vi to fluer i ett smekk: Vi får stakkarene lokket til Tarbena og andre steder i Alicante provinsen, og alle blir fornøyd. Som tenkt så gjort. Han reiste over til øya og la ut om hvor bra de ville få det på fastlandet. De skulle få både hus og forpaktnings jord om de bare ville flytte over med hele familien.

Fattigfolket bet på agnet og allerede i 1612, (for 400 år siden akkurat i år) kom de første 36 familiene over til Costa Blanca kysten, og i 1624 kom 24 nye familier og ville slå seg ned. Alle var fulle av håp for fremtiden, endelig en gang skulle de komme seg ovenpå  -  trodde de!

Det som møtte dem på den nye plassen oppe i Tarbena, ble mildt sagt litt av en skuffelse. Hus fikk de, men bare ruinene etter araberne som en gang hadde bodd der. Jord fikk de, men bare den absolutt dårligste og mest steinfulle jorda som fantes. Den gode jorda, som sikkert hadde fått fattigfolket på beina igjen, den tok adelen. Likevel, nykommerne bet tennene sammen: "Dette skulle de greie uansett forholdene!"

Det var bare det, at så snart adelen skjønte at nybyggerne klarte seg, enda så usselt det var, fant de på noe nytt for å få inn stadig mer penger i egen lomme. Først la de på forpaktningsavgiften, så la de en ekstra skatt på alt som ble solgt, en skatt de puttet rett i lommen. Verst var det kanskje da bøndene ble nektet å bruke sine egne møller, og tvunget til å bruke adelens møller  -  selvfølgelig mot betaling!

Det var det ene føre og det andre etter, og til slutt sprakk det for stakkarene. I 1693 startet opprøret nær Alicante og spredte seg over hele kysten. Det ble en desperat kamp for livet, men mot hele den spanske hær hadde de ikke stort de skulle ha sagt. Opprøret ble slått ned med hard hand, og enden på visen var strenge straffer, til galeiene, i fengsel, som slaver, og i verste fall ble de henrettet. De få som fikk vende tilbake til sine hjem var fullstendig knust, og våget aldri mer å protestere mot noe som helst, om det  var aldri så urettferdig og hjerteløst. Selv om de tok opp igjen arbeidet, og slet seg nesten helseløse, var selve den gløden de hadde startet med borte.

Tiden gikk og folketallet vokste. Kirken som moriskene (eller muslimene) hadde bygd ble for liten, og i 1720 startet de byggingen av en ny kirke som står der den dag i dag. Denne gang gikk alle sammen om å reise kirken, og å få den utsmykket.  Til all ulykke ble dessverre hele kirken rasert under borgerkrigen (1936-1939).

Smått om senn gikk det tilbake med puebloen, som på det meste hadde 2000 innbyggere mens den i våre dager bare har ca. 500 innbyggere. En gang hadde Tarbena 3 veverier, eksport av rosiner, vin og mandler, bønner og frukt, og ikke å foglemme ULL. I dag er det mest eldre folk som bor i landsbyen, ungdommen har dratt ned til kysten for å nyte godt av turismen. Der får de tross alt en lettere jobb enn som jordbrukere oppe i fjellet.

Det er rart med det, men arven etter mallorcinerne lever fremdeles der oppe i Tarbana, både i språket, i skikker og tradisjoner m.m. Selv i dag kan vi få kjøpt den helt spesielle mallorcinske pølsen, embutidos, i en av de små sidegatene. Det er en godt krydret pølse til å smøre på brødet, og kan absolutt anbefales.

Tar man en tur til Tarbena må man ikke gå glipp av en liten spasertur rundt til baksiden av byen, som er ganske sjarmerende på sin egen måte. De sprekeste bør også fortsette opp på høyden  bak puebloen, i alle fall under mandelblomstringen. Å se hele fjellsiden i blomst er et syn man ikke glemmer.