Alfonso XII's hjemkomst ...

Alfonso XII`s hjemkomst

Oppstanden La Gloriosa i 1868 førte til at dronning Isabella II måtte dra til Frankrike med hele familien, men abdisere gjorde hun ikke likevel. 

Det ble litt av en overgang for Alfonso. De fredelige guttedager på det kongelige palass var over, og han ble konfrontert med livets harde realiteter. Det ble en brutal, men nødvendig, omstilling med tanke på at han en dag kanskje skulle ta over tronen i hjemlandet. Undervisningen ble langt mer krevende enn før, med en fagkrets rettet inn etter kravene til en mulig fremtid som konge. 

Først i eksil ble han kjent med de nye tanker og strømninger som rådet i Europa, og ellers om alt som hendte internasjonalt. I våre dager ville vi nok sagt at dette var å gå for langt, han var jo tross alt bare en guttunge på 11 år.

Etter grunnutdannelsen ble det rett på universitetet, først i Paris og derfra til Wien. Her skulle det arbeides hardt og effektivt, noen slinger i valsen ble ikke tålt. Etter endt studier var det av gårde til den engelske militærskolen i Sandhurst. Det var her  han en dag mottok sitt livs viktigste brev, et brev som nok engang snudde opp ned på livet hans. Brevet kom fra Canovas del Castilla, leder for Spanias konservative parti og Historiker.

Etter at Alfonso forlot Spania hadde det vært utrolig mye rot i landet. De første to årene hadde general Serrano sittet med makten, avløst av den italienske  kong Amadeo, som regjerte i tre år før han ga opp. I 1873 ble den første republikken proklamert uten at det ble noe fredeligere av den grunn. 

Det ene året den fungerte skiftet de president hele fire ganger. Styret i landet sprikte i alle retninger, så det var ikke noe rart at den sindige og fornuftige Canovas i all stillhet arbeidet for å få Alfonso tilbake som den lovformelige  konge i landet. Smått om senn fikk han folk over på sin side, og da han mente tilslutningen var stor nok, søkte han om å få denne saken opp for Cortes. 

Men så langt kom det aldri, ganske enkelt fordi general Serrano, som nok engang satt med makten, simpelthen saboterte det hele, og nektet å sammenkalle Cortes til den viktige diskusjonen og avstemningen. Folk ble mer og mer utålmodige, de var blitt overbevist av Canovas - men det skjedde jo ingen ting mer, så hva nå? Brevet som Alfonso mottok i Sandhurst, skrevet av Canovas, var  en bønn om at Alfonso ville sende vedlagte brev i sitt eget navn til det spanske folket, der han gjorde rede for sine planer som ny konge i landet. 

Brevet avsluttet Alfonso med sine egne ord: "Det er mitt inderligste ønske at jeg bestandig vil være   - en god spanjol - en god katolikk i likhet med mine forgjengere - og en mann av en ekte liberal støpning"

Da Serrano fremdeles saboterte det hele, var det en annen mann som resolutt tok skjeen i egne hender, nemlig general Martinez Campos i Sagunto. Han sammenkalte hæravdelingen sin, og foran alle soldatene forkynte han kort og godt at: "Isabellas sønn Alfonso er fra i dag av Spansk Konge under navnet Alfonso XII".  Siden støtten både i hæren og blant folk ellers var formidabel, kunne ikke lenger Serrano hverken trenere saken eller protestere på kunngjøringen.

I 1874 fikk så Alfonso den gledelige meldingen om at han var ønsket tilbake til sitt fedreland som Spanias rettmessige konge.